”Simpelhed og Værdighed”: nybygg i et av byens Empire-kvartaler

Kvartalene sør for Vår frue kirke, nord for Erling Skakkes gt, vest for Gerhard Schøning skole og øst for Munkegata er stort sett oppført etter branner i 1827/46. Bebyggelsens tradisjonelle preg har vært 1-2 etasjes bygninger med pussede fasader og tegltak. Enkelte unntak finnes: Den gamle Parkcaféen i det nordøstre hjørnet av området er et eldre trehus, og øst for Schultz´gate er det noen nyoppførte hus med trefasader (her skyldes materialvalget at hus og fundamentering skulle være lett og ikke kreve utgraving). Schultz gt 8, fra 1901, stikker seg ut ved å være i tre etasjer og har et generelt større volum. Områdets hovedpreg er likevel klart: Det består av lave bygninger med relativt høy sokkel, pussede fasader og brutte hjørner. Takvinkelen er beskjeden, gesimsen knapp, men markert, tekkingen er tradisjonelt enkeltkrums leirtegl. Loftene har normalt ikke vært bebodde. Andre gjennomgående trekk ved bebyggelsen er symmetrisk vindusplassering som enkelte steder brytes av inngangsdører og porter. Vinduene er som regel nokså høye og plassert langt ut i veggen. En god del av bygningene har såkalt gurtgesims (i underkant av vinduene i 2. etg, eventuelt også under vinduene i 1. etg), noen har kvaderstenspuss.

Det er naturligvis ikke noe problem å oppføre hus som dette i dag, og med moderne bygningsmaterialer. Grunnen til at man ikke gjør dette – her og i andre eldre områder – er trolig at byggherren ønsker større økonomisk gevinst. Konkret skjer dette ved å presse etasjeantallet i været, ved bredere huskropper, brattere takvinkler og innredede loft. Alle disse trekkene er til stede i prosjektet som skisseres i reguleringsplan for Munkhaugveita/Schultz gate m.fl..

For å kunne ivareta fellesverdier og stå imot press fra utbyggere har man i Trondheim og andre byer bevaringsregulert spesielt verdifulle strøk. Det nå aktuelle området ble fremhevet som særlig verdifullt allerede i Trondheims bybilde fra 1976. Kommunen sier også i sin saksutredning er dette et område med svært stor bevaringsverdi.

Men kommunens holdning til ny bebyggelse i slike områder har i de senere år vært vaklende. Noen ganger har man krevd tilpasning til eksisterende bebyggelse i betydningen likeartet volum, formspråk og materialbruk, andre ganger har man hevdet ”kontrast” som rettesnor, det vil si høy grad av ulikhet med hensyn til disse trekkene, gjerne i form av høyere etasjetall, flatt tak og utstrakt bruk av glass. Når sistnevnte har skjedd i ekstrem utstrekning, betegnes det av og til som ”signalbygg”. Uansett angrepsvinkel – og på tross av utstrakt byggevirksomhet i senere år – savner vi gode, nyere eksempler på bygging innenfor den tradisjonelle kvartalsstrukturen.

Vi oppfordrer kommunen til å legge klarere retningslinjer for nybygg i kulturhistorisk verdifulle områder. I slike områder bør den eldre bebyggelsens preg være styrende for nybygg både når det gjelder utforming og materialbruk. I tilfellet Munkhaugveita/Schultz gate bør Empirekvartalenes vektlegging av "Simpelhed og Værdighed" legges til grunn for nye moderne bygg.

Munkhaugveita/Schultz gate - høringsuttalelse

Det aktuelle forslaget til reguleringsplan for et av byens ”empire-kvartaler” har så store svakheter at det bør avvises. Byen har ikke råd til feilgrep i dette verdifulle området. Innen kort tid kommer dessuten ytterligere en utbygging i samme strøk og premissene for nybygging i området bør også av denne grunn klargjøres.

Nybygg bør etter vår oppfatning ta den såkalte 1814-generasjonens estetiske ideal ”Simpelhed og Værdighed” som rettesnor, og områdets eldre bebyggelse bør være styrende for utforming og materialbruk. Dette innebærer ikke slavisk imitasjon av tradisjonelle trekk, men videreføring i moderne fortolkning. I vår høringsuttalelse til kommunen har vi lagt vekt på følgende:

• Området har vært klart preget av beboelse i to etasjer, eller lavere. Vi anbefaler å styrke dette karakteristiske trekket ved å oppføre toetasjes bygninger og la den fire etasjer høye Schultz gt 8 stikke opp over bebyggelsen slik den gjorde på første halvdel av 1900-tallet.
• Den eldre bebyggelsen har beskjedne takvinkler, markerte gesimser og tak kledd med rød tegl. En videreføring av disse trekkene vil kunne knytte nybygg tettere til eksisterende arkitektur. ”Inntrukne private terrasser i skråtak” (dvs mot gaten, jf § 4.4), er i konflikt med strøkets preg og bør definitivt avvises. Likedan de planlagte vertikale glasspartiene (takslissene) mot gate og veit.
• Når det gjelder materialbruk bør det presiseres i reguleringsplanen at nybygg skal ha pussede fasader da dette er et karakteristisk trekk ved områdets tradisjonelle bebyggelse. De sammenhengende vertikale vindusbåndene som strekker seg fra gateplan til tak er et svært sterkt brudd med den omkringliggende arkitekturen, og bør brytes opp.

Holstveita med Kiegle-kroa truet

Fotos: Holstveita fra St.Olavs gt mot Prinsens gt / Kiegle-kroa mot Holstveita / Kiegle-kroa mot bakgården

Byplankontoret har lagt ut ny reguleringsplan for det såkalte "Prinsenkvartalet" ut til offentlig ettersyn. Forslaget innebærer riving av deler av bebyggelsen i Holstveita mellom Prinsens gate og St.Olavs gate, deriblant Kiegle-kroa. Området skal gi plass til et opptil 6 etasjer høyt tilbygg til Prinsen hotell.

De kulturhistoriske og estetiske verdiene i dette strøket knytter seg i høy grad til miljøet langs St. Olavs gate og Holstveita. St. Olavs gate kan i dag vurderes som byens kanskje vakreste gate hvis målstokken både er enhetlighet og at bygningene hver for seg har betydelige kvaliteter. Ingen annen gate i Midtbyen kan i dag tjene som eksempel på hvordan 1800-tallets trondhjemske standardgater slik som Søndre, Nordre og Olav Tryggvasons gate så ut før byggeboomen på slutten av århundret.

Samme høye kvalitet har Holstveita som representant for veitene. Særlig gjelder dette partiet mellom Tordenskiolds gate og St. Olavs gate, men også strekningen mellom Prinsens gate og St. Olavs, hvor sydveggen til dels har falt ut gjennom byggingen av Prinsen hotell og en senere brann. Samlet representerer dette området uerstattelige verdier knyttet til opplevelse og kunnskap, og selv om det kontinuerlig har vært utsatt for ytre påkjenninger - som brannen ved gamle restaurant Trubadur - er områdets bymiljømessige enhetlighet fortsatt enestående.

De antikvariske verdiene i dette området er nedfelt i en spesialregulering. Tiltak like utenfor vernereguleringen kan likevel slå hardt mot de verdiene som skal beskyttes for byfelleskapet.

Truslene mot antikvariske verdier og opplevelsesverdier knytter seg til tre tiltak:

1. Rivingen av Kiegla-bygningen og gjenbyggingen av hotellets fløy langs Holstveita.


2. Oppføringen av nytt fireetasjesbygg i Holstveita.


3. Oppføringen av nytt 6-7 etasjes bygg parallelt med hotellets østfløy.

Punkt 1 rammer ikke i stor grad strøkets kvaliteter som beskrevet ovenfor, men det fremstår som meningsløst å spesialregulere hotellet (§6) samtidig som nordfløyen blir tillatt revet.

Punkt 2 er den største trusselen mot strøkets kvaliteter. Vi foreslår at nytt bygg på Kiegletomta reises med samme form og volum mot veita som de opprinnelige bygningene Holstveita 5 og 3, og at hotellets østfløys nordfasade mot Holstveita bevares som eksempel på bybebyggelse fra de første etterkrigsårene (jf byantikvarens kommentar, s. 7 i saksprotokoll).

Punkt 3: en slik byggehøyde kloss opp i toetasjesbygninger er neppe i overensstemmelse med god byggeskikk, men rammer i dette tilfellet ikke de nevnte strøkskvalitetene i høy grad.

Holstveitas (østre del) opprinnelige karakter mht form og volum bør søkes rehabilitert som viktig element i kulturmiljøet langs St. Olavs gate. Vi er av den oppfatning at en slik løsning på volumet mot Holstveita i langt større grad vil bidra positivt til et helhetlig kvartal enn det nybygget som forslagsstiller antyder i illustrasjonsmaterialet til ny reguleringsplan.

Kieglekroa slukes av hotell - Adresseavisen 29.2.2008
Kjemper for Kieglekroa - Adresseavisen 19.7.2008

Bildekollasj riving av Banggården

Ny plan- og bygningslov

I dag trer den nye plan- og bygningsloven i kraft. Les lovkommentaren på Miljøverndepartementets nettsider.

Hva er et signalbygg?

Ordet "signalbygg" er som et trylleord: For utbyggere som ønsker å utnytte tomtene sine optimalt legitimerer den positive merkelappen "signalbygg" opptil flere etasjer ekstra. De siste årene har det gått inflasjon i bruken av ordet. I reguleringsplaner og i media beskriver utbyggere og arkitekter sine signalbygg som "noe helt for seg selv", som "bygg som markerer seg i landskapet" og som er "synlig fra hele byen". Ofte identifiseres de med høyhus. Men få tar seg bryet med å gjøre rede for hva signalbyggene egentlig skal signalisere.

Hva er det som skal gis form og synliggjøres gjennom disse byggene? Er det nok at de er synlige, prangende, høye, "noe helt for seg selv"? Eller bør de ha noe mer å meddele? Er det ikke slik at signaleffekten til slike bygg avhenger av den ideen eller meningsinnholdet som ligger bak, og av hvor godt bygget meddeler dette innholdet? Om det skal bli god musikk, og ikke bare støy, er det vel også avgjørende at det nye signalbyggets stemme spiller sammen med stemmene omkring?


"Signalbyggene" må dessuten kunne karakteriseres som fellesskapets bygg, slik våre fremste signalbygg jo er det: Nidarosdomen, Kristiansten festning, Munkholmen, NTH-bygningen, Pirbadet. Vi må ikke tillate at bybildet gjøres til arena for privatpersoners og firmaers egotripper. En ukritisk omgang med begreper som "signalbygg" gir dessverre rom for det, og vi etterlyser derfor en utredning av tanken bak dette trylleordet.

Farvel til Banggården

Den treetasjes murleiegården fra 1870-tallet er trolig den første bygningen i det nordenfjeldske av en type som skulle dominere byggingen i Trondheim i et halvt århundre. Den ble betegnet som klart verneverdig av byantikvaren allerede i 1982. Nå skal den rives, sammen med den særpregete fløyen som i 1913 ble bygd for å forbinde daværende hotell Augustin med leiegården. Tomta skal gi plass for et nytt, moderne bygg med samme høyde som hotell Residence, inntrukne toppetasjer og tekniske installasjoner på toppen. Rivingen er et resultat av utbygger Roll Danielsens ønske om større tomteutnyttelse, politikeres manglende vilje til å sette foten ned for å verne om Midtbyens særegne historiske egenart, og kulturminnevernets mislykkede forsøk på vekke forståelse for hvilke verdier som nå går tapt.

Gjennom generasjoner har Banggården vært rammen rundt og vitne til en rekke virksomheter. Her drev Peder Martin Lysestøls farmor frisersalong, her bodde familien til Jo Benkow før krigen i en kombinert leilighet og fotoatelier, og her har byens borgere gått på konditori og bar. Bersvendveita, som gården markerer inngangen til, hadde et potensial til å bli en trivelig bygate, men vil nå bli ytterligere en karakterløs veit som ingen oppsøker frivillig, og torget – av nasjonal kulturhistorisk verdi – kommer til å miste et viktig og sjarmerende stykke arkitektur.'

Les Leif Maliks kronikk i Adressa "Å ødelegge et bylandskap" her.

Les kommunens reguleringsplan for Residence-kvartalet her.