Kvartalene sør for Vår frue kirke, nord for Erling Skakkes gt, vest for Gerhard Schøning skole og øst for Munkegata er stort sett oppført etter branner i 1827/46. Bebyggelsens tradisjonelle preg har vært 1-2 etasjes bygninger med pussede fasader og tegltak. Enkelte unntak finnes: Den gamle Parkcaféen i det nordøstre hjørnet av området er et eldre trehus, og øst for Schultz´gate er det noen nyoppførte hus med trefasader (her skyldes materialvalget at hus og fundamentering skulle være lett og ikke kreve utgraving). Schultz gt 8, fra 1901, stikker seg ut ved å være i tre etasjer og har et generelt større volum. Områdets hovedpreg er likevel klart: Det består av lave bygninger med relativt høy sokkel, pussede fasader og brutte hjørner. Takvinkelen er beskjeden, gesimsen knapp, men markert, tekkingen er tradisjonelt enkeltkrums leirtegl. Loftene har normalt ikke vært bebodde. Andre gjennomgående trekk ved bebyggelsen er symmetrisk vindusplassering som enkelte steder brytes av inngangsdører og porter. Vinduene er som regel nokså høye og plassert langt ut i veggen. En god del av bygningene har såkalt gurtgesims (i underkant av vinduene i 2. etg, eventuelt også under vinduene i 1. etg), noen har kvaderstenspuss.
Det er naturligvis ikke noe problem å oppføre hus som dette i dag, og med moderne bygningsmaterialer. Grunnen til at man ikke gjør dette – her og i andre eldre områder – er trolig at byggherren ønsker større økonomisk gevinst. Konkret skjer dette ved å presse etasjeantallet i været, ved bredere huskropper, brattere takvinkler og innredede loft. Alle disse trekkene er til stede i prosjektet som skisseres i
reguleringsplan for Munkhaugveita/Schultz gate m.fl..
For å kunne ivareta fellesverdier og stå imot press fra utbyggere har man i Trondheim og andre byer bevaringsregulert spesielt verdifulle strøk. Det nå aktuelle området ble fremhevet som særlig verdifullt allerede i Trondheims bybilde fra 1976. Kommunen sier også i sin saksutredning er dette et område med svært stor bevaringsverdi.
Men kommunens holdning til ny bebyggelse i slike områder har i de senere år vært vaklende. Noen ganger har man krevd tilpasning til eksisterende bebyggelse i betydningen likeartet volum, formspråk og materialbruk, andre ganger har man hevdet ”kontrast” som rettesnor, det vil si høy grad av ulikhet med hensyn til disse trekkene, gjerne i form av høyere etasjetall, flatt tak og utstrakt bruk av glass. Når sistnevnte har skjedd i ekstrem utstrekning, betegnes det av og til som ”signalbygg”. Uansett angrepsvinkel – og på tross av utstrakt byggevirksomhet i senere år – savner vi gode, nyere eksempler på bygging innenfor den tradisjonelle kvartalsstrukturen.
Vi oppfordrer kommunen til å legge klarere retningslinjer for nybygg i kulturhistorisk verdifulle områder. I slike områder bør den eldre bebyggelsens preg være styrende for nybygg både når det gjelder utforming og materialbruk. I tilfellet Munkhaugveita/Schultz gate bør Empirekvartalenes vektlegging av "Simpelhed og Værdighed" legges til grunn for nye moderne bygg.
