18 år etter Statoil-utbyggingen på Rotvoll trues på ny viktige deler av kulturlandskapet på Lade. Det nye, svære distriktspsykiatriske sentret (DPS) nord på Østmarka er allerede bygd, med sørgelige konsekvenser for englandskapet ned mot fjorden. Nå gjelder det flyttingen av sikkerhetsavdelingen på Brøset (tidl. Reitgjerdet) til østsiden av Østmarka, midt i utsikten fra Ringve. Fortidsminneforeningen, den trønderske avdeling og Naturvernforbundet i Trondheim mener at dette ikke bør skje uten debatt.
Sommeren 1991 ble folkeaksjonen Bevar Rotvoll opprettet. Om høsten startet likevel anleggsmaskinene og et særdeles verdifullt område hvor fjord, herregårds- og institusjonslandskap møttes ble rasert til fordel for kontorkompleks og parkeringsplasser. I en oppsummering og hyllest fra Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag til ungdommene som i ti uker holdt i gang en miljøleir på tomta, ble det sagt at ”Statoil ga dem et nytt nederlag i kampen for et bedre samfunn bygget på andre og mer bærekraftige tanker og verdier.”
Det er trolig få som er klar over at det kystnære landskapet på Lade stadig er utsatt for trusler. Og de som ser hva som skjer, nøler kanskje med tanke på at intensjonene synes å være å gode; det er vanskeligere å sette spørsmålstegn ved utbyggingen av psykiatrien på Østmarka enn ved næringsformål à la Statoil på Rotvoll. Det er likevel god grunn til å være ekstra skeptisk når såkalt ”myke verdier” blir satt opp mot hverandre og all motstand blir som paralysert. Nå er det er derfor på høy tid å vurdere om ikke planene om å flytte virksomhetene på Brøset til Lade bør skrinlegges.
Østmarkens asyl ble tatt i bruk i 1919, som et ”landbruksasyl i villastil”. Hensikten var å oppføre en vennlig institusjon med små enheter – i kontrast til det monumentale Rotvoll fra 1872. Ettertiden har vurdert at arkitekt Lars Solberg var heldig med anlegget som ble oppført i en blanding av nordisk nybarokk og nyklassisisme, til dels kanskje inspirert av den eldre trearkitekturen i Trondheim. Store deler av Østmarka ble derfor også regulert til bevaring i 2003.
Anlegget fra 1919 har vært gjenstand for endringer, noen positive, andre mer tvilsomme. De klart positive er de som har bygd videre på det opprinnelige preget med frittliggende paviljonger, som et lite område med personalboliger fra 1950-tallet. Mye av Østmarkas opprinnelige karakter har overlevd og dets kulturhistoriske verdi vurderes nå å være på nasjonalt nivå. Store deler av anlegget blir derfor trolig fredet innen rammen for Landsverneplan for helsesektoren. Dessverre trues områdets kvaliteter nå av utbygginger i nær sagt alle himmelretninger.
I nord har det nye DPSet lagt seg midt i det myke dalføret mellom sykehuset og fjorden og derigjennom ødelagt et av de mest karakteristiske landskapspartiene på Lade. I den anledning er også de tidligere beskjedne tilførselsveiene i området blitt meningsløst overdimensjonerte. Store deler av parken er blitt til parkeringsplasser.
I vest kommer sykehuset trolig til å selge ut det særpregede området med tidstypiske personalboliger fra 1950-tallet. Disse toetasjes trebygningene, tegnet av arkitekt Roar Tønseth, er i sin enkelhet av høy arkitektonisk kvalitet og har bevart store deler av sitt opprinnelige utseende. Hvis dette området skilles ut fra sykehuset, og mangler vern, vil dets store kvaliteter innen kort tid være ødelagt.
Det aller mest destruktive tiltaket på Østmarka er likevel den nå planlagte flyttingen av sikkerhetsavdelingen på Brøset til den østre delen av institusjonsområdet. Her skal det bygges et svært kompleks på over 10.000 m2 midt i det historiske landskap som en skuer ut over fra Ringve. I en forprosjektrapport hevder man selvfølgelig at dette nye tiltaket er akseptabelt – ”volumene ligger godt i landskapet ” – men påstandene er mer enn tvilsomme.
Helt ulike prinsipper ligger bak den eldre bebyggelsen og det som nå planlegges. Det opprinnelige anlegget var basert på frittliggende paviljonger av beskjeden størrelse – deler av et terapeutisk landskap hvor kjøkkenhager, parker og åkre omga pasientbygningene. De nye store kompleksene har et passivt forhold til omgivelsene – noe mer lukket enn en sikkerhetsavdeling er det vanskelig å forestille seg. Man vil dessuten rive en av de opprinnelige asylbygningene – et av hovedelementene bak fredningen! Det nye komplekset skal også bygges sammen med en av de eldre paviljongene, og bryter derved strukturen med frittstående enheter. Derfor er det heller ikke rimelig å se den planlagte ekspansjonen som en naturlig videreutvikling av den gamle institusjonen.
Det fins trolig ingen gode løsninger med et så stort kompleks på dette stedet. Belastningen på omgivelsene blir for stor. At det svekker kulturminnet Østmarka, innhyllet av åkre og skogholt, sier seg selv. Området mellom Ringve og Østmarka er nå også det sted hvor 1700-tallets herregårdslandskap – med røtter tilbake til vikingetida – mest harmonisk møter det tidlige 1900-tallets institusjonslandskap. For turistattraksjonen Ringve bidrar landskapet til museets opplevelsesverdi. Til sammen er dette en kulturminnekonstellasjon av høy nasjonal verdi – verdier som bare er økt etter tapet av Rotvoll. Vil vi virkelig ofre et slikt kulturlandskap til fordel for et institusjonskonsept som kan gå av moten om kort tid – psykiatriens terapeutiske idealer har vært raskt skiftende. Nedbygde landskap er som regel tapt for alltid.
De eksisterende planene gir grunn til dyp bekymring. Det minste som kan forlanges er at de blir gjenstand for grundig diskusjon, i pakt med den europeiske landskapskonvensjon fra 2004, som Norge har vært en pådriver for. En slik diskusjon må foregå i god tid før endringer tar til. Meningsutvekslingen må heller ikke bare føres internt av en elite, som kanskje ikke engang står særlig fritt, men bør involvere både ideelle foreninger, nabolag og allmennheten. Vi oppfordrer alle interesserte til sette seg inn i saken, og legg gjerne søndagsturen til Ringve og Østmarka for å se hva som trues med egne øyne.
Foto: Leif Maliks. Bildet viser utsikten fra Ringve mot Østmarka en fin høstdag. Det planlagte komplekset skal ligge til høyre for den største, hvite paviljongen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar