fredag 27. november 2009

Hva tåler det historiske landskapet på Lade?

Adresseavisen trykket i dag kronikken "Hva tåler Lade-landskapet?", skrevet av Leif Maliks ved utvalget i samarbeid med Steinar Nygaard ved Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag. Her er kronikken i sin helhet:

18 år etter Statoil-utbyggingen på Rotvoll trues på ny viktige deler av kulturlandskapet på Lade. Det nye, svære distriktspsykiatriske sentret (DPS) nord på Østmarka er allerede bygd, med sørgelige konsekvenser for englandskapet ned mot fjorden. Nå gjelder det flyttingen av sikkerhetsavdelingen på Brøset (tidl. Reitgjerdet) til østsiden av Østmarka, midt i utsikten fra Ringve. Fortidsminneforeningen, den trønderske avdeling og Naturvernforbundet i Trondheim mener at dette ikke bør skje uten debatt.

Sommeren 1991 ble folkeaksjonen Bevar Rotvoll opprettet. Om høsten startet likevel anleggsmaskinene og et særdeles verdifullt område hvor fjord, herregårds- og institusjonslandskap møttes ble rasert til fordel for kontorkompleks og parkeringsplasser. I en oppsummering og hyllest fra Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag til ungdommene som i ti uker holdt i gang en miljøleir på tomta, ble det sagt at ”Statoil ga dem et nytt nederlag i kampen for et bedre samfunn bygget på andre og mer bærekraftige tanker og verdier.”

Det er trolig få som er klar over at det kystnære landskapet på Lade stadig er utsatt for trusler. Og de som ser hva som skjer, nøler kanskje med tanke på at intensjonene synes å være å gode; det er vanskeligere å sette spørsmålstegn ved utbyggingen av psykiatrien på Østmarka enn ved næringsformål à la Statoil på Rotvoll. Det er likevel god grunn til å være ekstra skeptisk når såkalt ”myke verdier” blir satt opp mot hverandre og all motstand blir som paralysert. Nå er det er derfor på høy tid å vurdere om ikke planene om å flytte virksomhetene på Brøset til Lade bør skrinlegges.

Østmarkens asyl ble tatt i bruk i 1919, som et ”landbruksasyl i villastil”. Hensikten var å oppføre en vennlig institusjon med små enheter – i kontrast til det monumentale Rotvoll fra 1872. Ettertiden har vurdert at arkitekt Lars Solberg var heldig med anlegget som ble oppført i en blanding av nordisk nybarokk og nyklassisisme, til dels kanskje inspirert av den eldre trearkitekturen i Trondheim. Store deler av Østmarka ble derfor også regulert til bevaring i 2003.

Anlegget fra 1919 har vært gjenstand for endringer, noen positive, andre mer tvilsomme. De klart positive er de som har bygd videre på det opprinnelige preget med frittliggende paviljonger, som et lite område med personalboliger fra 1950-tallet. Mye av Østmarkas opprinnelige karakter har overlevd og dets kulturhistoriske verdi vurderes nå å være på nasjonalt nivå. Store deler av anlegget blir derfor trolig fredet innen rammen for Landsverneplan for helsesektoren. Dessverre trues områdets kvaliteter nå av utbygginger i nær sagt alle himmelretninger.

I nord har det nye DPSet lagt seg midt i det myke dalføret mellom sykehuset og fjorden og derigjennom ødelagt et av de mest karakteristiske landskapspartiene på Lade. I den anledning er også de tidligere beskjedne tilførselsveiene i området blitt meningsløst overdimensjonerte. Store deler av parken er blitt til parkeringsplasser.

I vest kommer sykehuset trolig til å selge ut det særpregede området med tidstypiske personalboliger fra 1950-tallet. Disse toetasjes trebygningene, tegnet av arkitekt Roar Tønseth, er i sin enkelhet av høy arkitektonisk kvalitet og har bevart store deler av sitt opprinnelige utseende. Hvis dette området skilles ut fra sykehuset, og mangler vern, vil dets store kvaliteter innen kort tid være ødelagt.

Det aller mest destruktive tiltaket på Østmarka er likevel den nå planlagte flyttingen av sikkerhetsavdelingen på Brøset til den østre delen av institusjonsområdet. Her skal det bygges et svært kompleks på over 10.000 m2 midt i det historiske landskap som en skuer ut over fra Ringve. I en forprosjektrapport hevder man selvfølgelig at dette nye tiltaket er akseptabelt – ”volumene ligger godt i landskapet ” – men påstandene er mer enn tvilsomme.

Helt ulike prinsipper ligger bak den eldre bebyggelsen og det som nå planlegges. Det opprinnelige anlegget var basert på frittliggende paviljonger av beskjeden størrelse – deler av et terapeutisk landskap hvor kjøkkenhager, parker og åkre omga pasientbygningene. De nye store kompleksene har et passivt forhold til omgivelsene – noe mer lukket enn en sikkerhetsavdeling er det vanskelig å forestille seg. Man vil dessuten rive en av de opprinnelige asylbygningene – et av hovedelementene bak fredningen! Det nye komplekset skal også bygges sammen med en av de eldre paviljongene, og bryter derved strukturen med frittstående enheter. Derfor er det heller ikke rimelig å se den planlagte ekspansjonen som en naturlig videreutvikling av den gamle institusjonen.

Det fins trolig ingen gode løsninger med et så stort kompleks på dette stedet. Belastningen på omgivelsene blir for stor. At det svekker kulturminnet Østmarka, innhyllet av åkre og skogholt, sier seg selv. Området mellom Ringve og Østmarka er nå også det sted hvor 1700-tallets herregårdslandskap – med røtter tilbake til vikingetida – mest harmonisk møter det tidlige 1900-tallets institusjonslandskap. For turistattraksjonen Ringve bidrar landskapet til museets opplevelsesverdi. Til sammen er dette en kulturminnekonstellasjon av høy nasjonal verdi – verdier som bare er økt etter tapet av Rotvoll. Vil vi virkelig ofre et slikt kulturlandskap til fordel for et institusjonskonsept som kan gå av moten om kort tid – psykiatriens terapeutiske idealer har vært raskt skiftende. Nedbygde landskap er som regel tapt for alltid.

De eksisterende planene gir grunn til dyp bekymring. Det minste som kan forlanges er at de blir gjenstand for grundig diskusjon, i pakt med den europeiske landskapskonvensjon fra 2004, som Norge har vært en pådriver for. En slik diskusjon må foregå i god tid før endringer tar til. Meningsutvekslingen må heller ikke bare føres internt av en elite, som kanskje ikke engang står særlig fritt, men bør involvere både ideelle foreninger, nabolag og allmennheten. Vi oppfordrer alle interesserte til sette seg inn i saken, og legg gjerne søndagsturen til Ringve og Østmarka for å se hva som trues med egne øyne.

Foto: Leif Maliks. Bildet viser utsikten fra Ringve mot Østmarka en fin høstdag. Det planlagte komplekset skal ligge til høyre for den største, hvite paviljongen.

torsdag 26. november 2009

Planprogram Brøset

Planprogram for Brøset er lagt ut til offentlig høring på kommunens nettsider. Utvalget kommenterer:

Illustrasjon fra Landsverneplan for Helsesektoren på Helse- og Omsorgsdepartementets nettsider. Området merket blått er vurdert til verneklasse 1. Les mer om Brøset i landsverneplanen her.

Visjon
Visjonen for området på Brøset er at dette skal bli en bydel med fokus på miljø. I denne sammenheng finner vi det naturlig at også kulturmiljø nevnes under de oppsatte målsetningene. Området har en særegen historie og har flere bygg som foreslås fredet eller spesialregulert til bevaring. Vi foreslår derfor at følgende formulering, som er å finne under pkt 6.3, gjentas under 2.2 Målsetninger:

Brøset skal vie stor oppmerksomhet til eksisterende landskapskvaliteter, verdifull vegetasjon og eksisterende bygningsmiljø.

Eiendomsforhold
I pkt. 3.3 heter det at ”Helseforetaket planlegger å flytte nåværende virksomhet, Sør-Trøndelag Psykiatriske Sykehus, til St. Olavs hospital, for å samle psykiatriinstitusjonene”. Her mener vi det bør presiseres at institusjonene planlegges samlokalisert på Østmarka. Flyttingen av psykiatriinstitusjonen fra Brøset til Østmarka er et premiss som ennå ikke har vært tilstrekkelig offentlig debattert.

Fremtidig arealbruk
Det vurderes en høyere tetthet enn de 3-5 boliger per dekar som området er avsatt til i gjeldende kommuneplan. Vi frykter at dette vil medføre utvikling av et nytt høyhusområde, og ber om at det klargjøres hvorvidt dette er kommunens hensikt.

Landskap
På s. 26 kan vi lese at: ”Ny bebyggelse og struktur bør underbygge en karakter der områdets egenart som landskaps- og kulturhistorisk verdi, ivaretas og /eller understrekes.” Det er noe uklart hva som menes med formuleringen ”og/eller”. Vi foreslår setningen endret til:

Ny bebyggelse og struktur bør underbygge en karakter der områdets egenart som landskaps- og kulturhistorisk verdi blir ivaretatt.

Kultur
Vi savner et avsnitt om hvordan stedets egen kulturhistorie (institusjonshistorien) skal tas vare på og synliggjøres. Når man slår fast at kunst og kultur skal virke som identitetsskapende og meningsbærende element er det etter vårt syn viktig å ha dette med i vurderingen tidlig i planleggingsfasen. Bruk av et eller flere av de gamle husene til et museum eller lignende vil kunne bidra til å skape bevissthet om stedets historie.

Eksisterende bebyggelse og kulturminner
Når det gjelder hvilke hus som er verneverdige er informasjonen i planprogrammet utdatert. Den ferskeste vurderingen av kulturminnet Brøset er å finne i Landsverneplan for Helsesektoren, en undersøkelse på nasjonalt nivå, gjennomført på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2008. Bygningene gis her et langt større vern enn det som er skissert i planprogrammet. Vi regner med at denne siste vurderingen vil legges til grunn i den videre planleggingen (jfr appendix). Vi finner det dessuten svært viktig å ikke bare vurdere hensynet til bygningene men også det svært karakteristiske kulturlandskapet. Parken omkring sykehuset og ikke minst de to alleene bør derfor bevares i nåværende form.

onsdag 28. oktober 2009

Søkelys på forfallsspekulasjon


Flere huseiere synes å spekulere i å la sine eiendommer stå til forfall, for slik å frigjøre tomter for større og mer innbringende prosjekter. Nå konfronterer kommunen Karl Ove Bjørnstad ved å verne to trehus i hans eie. Se Adressas omtale av saken her. Huseieren har unnlatt å vedlikeholde bygningene over mange år, og de framstår nå i en sørgelig forfatning. At det å eie denne typen bygninger også innebærer et ansvar for å ta vare på antikvariske og historiefortellende verdier viser Bjørnstad ingen forståelse for. Han var også eier av en av de brannherjede bryggene i Fjordgata, og uttalte i etterkant av brannen at han gjerne så hele bryggerekka revet (Les mer). Det er meget positivt at kommunen retter søkelyset mot forfallsspekulasjon ved å verne de to bygningene i Nedre Møllenberggate. Men er det håp om at huseieren vil følge opp? I praksis har bygninger som utsettes for tilsiktet forfall svært svakt vern i dagens lovverk, der det heter at:

"Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene."

Bildene viser de omtalte bygningene i Nedre Møllenberggate. Foto: Arne Langås.

mandag 12. oktober 2009

Branntomta i Fjordgata - planprogram er fastsatt

Endelig planprogram for branntomta i Fjordgata (nr. 74/76, 78 og 80, som brant 17 mai 2007) er fastsatt. Etter forslag fra antikvarisk utvalg er målsetting d) under "Målsettinger for planprogrammet" omformulert til:
De nye bryggene skal gjøre seg bemerket ved måten de
fremhever og signaliserer følsomhet for den omkringliggende bebyggelsen slik at
bryggerekka som helhet forblir en attraksjon for byen

Kulturminneserien på NRK


I løpet av sommeren er i alt ti av dagliglivets kulturminner i Trøndelag presentert i NRK radio i en egen programserie. Kulturminneserien var et samarbeid mellom Fortidsminneforeningen, Den trønderske avdeling og Nord-Trøndelag avdeling, og NRK. Radioinnslagene tok for seg kommunelokalet i Åfjord, Remmastrauman i Nærøy, "Persenrommet" i Rissa, industriområdet ved Leirelva, Elvheim i Åsen (Foto: Arne Langås), slakteplassen i Husvika, silhus i sætermarka, Mølnargårdskvenna i Bjugn, skogsdrift i Meråker og husmannsplassen Evenhaug i Leka. Hør dem igjen i NRKs radioarkiv på nett.

søndag 23. august 2009

”Simpelhed og Værdighed”: nybygg i et av byens Empire-kvartaler

Kvartalene sør for Vår frue kirke, nord for Erling Skakkes gt, vest for Gerhard Schøning skole og øst for Munkegata er stort sett oppført etter branner i 1827/46. Bebyggelsens tradisjonelle preg har vært 1-2 etasjes bygninger med pussede fasader og tegltak. Enkelte unntak finnes: Den gamle Parkcaféen i det nordøstre hjørnet av området er et eldre trehus, og øst for Schultz´gate er det noen nyoppførte hus med trefasader (her skyldes materialvalget at hus og fundamentering skulle være lett og ikke kreve utgraving). Schultz gt 8, fra 1901, stikker seg ut ved å være i tre etasjer og har et generelt større volum. Områdets hovedpreg er likevel klart: Det består av lave bygninger med relativt høy sokkel, pussede fasader og brutte hjørner. Takvinkelen er beskjeden, gesimsen knapp, men markert, tekkingen er tradisjonelt enkeltkrums leirtegl. Loftene har normalt ikke vært bebodde. Andre gjennomgående trekk ved bebyggelsen er symmetrisk vindusplassering som enkelte steder brytes av inngangsdører og porter. Vinduene er som regel nokså høye og plassert langt ut i veggen. En god del av bygningene har såkalt gurtgesims (i underkant av vinduene i 2. etg, eventuelt også under vinduene i 1. etg), noen har kvaderstenspuss.

Det er naturligvis ikke noe problem å oppføre hus som dette i dag, og med moderne bygningsmaterialer. Grunnen til at man ikke gjør dette – her og i andre eldre områder – er trolig at byggherren ønsker større økonomisk gevinst. Konkret skjer dette ved å presse etasjeantallet i været, ved bredere huskropper, brattere takvinkler og innredede loft. Alle disse trekkene er til stede i prosjektet som skisseres i reguleringsplan for Munkhaugveita/Schultz gate m.fl..

For å kunne ivareta fellesverdier og stå imot press fra utbyggere har man i Trondheim og andre byer bevaringsregulert spesielt verdifulle strøk. Det nå aktuelle området ble fremhevet som særlig verdifullt allerede i Trondheims bybilde fra 1976. Kommunen sier også i sin saksutredning er dette et område med svært stor bevaringsverdi.

Men kommunens holdning til ny bebyggelse i slike områder har i de senere år vært vaklende. Noen ganger har man krevd tilpasning til eksisterende bebyggelse i betydningen likeartet volum, formspråk og materialbruk, andre ganger har man hevdet ”kontrast” som rettesnor, det vil si høy grad av ulikhet med hensyn til disse trekkene, gjerne i form av høyere etasjetall, flatt tak og utstrakt bruk av glass. Når sistnevnte har skjedd i ekstrem utstrekning, betegnes det av og til som ”signalbygg”. Uansett angrepsvinkel – og på tross av utstrakt byggevirksomhet i senere år – savner vi gode, nyere eksempler på bygging innenfor den tradisjonelle kvartalsstrukturen.

Vi oppfordrer kommunen til å legge klarere retningslinjer for nybygg i kulturhistorisk verdifulle områder. I slike områder bør den eldre bebyggelsens preg være styrende for nybygg både når det gjelder utforming og materialbruk. I tilfellet Munkhaugveita/Schultz gate bør Empirekvartalenes vektlegging av "Simpelhed og Værdighed" legges til grunn for nye moderne bygg.

Munkhaugveita/Schultz gate - høringsuttalelse

Det aktuelle forslaget til reguleringsplan for et av byens ”empire-kvartaler” har så store svakheter at det bør avvises. Byen har ikke råd til feilgrep i dette verdifulle området. Innen kort tid kommer dessuten ytterligere en utbygging i samme strøk og premissene for nybygging i området bør også av denne grunn klargjøres.

Nybygg bør etter vår oppfatning ta den såkalte 1814-generasjonens estetiske ideal ”Simpelhed og Værdighed” som rettesnor, og områdets eldre bebyggelse bør være styrende for utforming og materialbruk. Dette innebærer ikke slavisk imitasjon av tradisjonelle trekk, men videreføring i moderne fortolkning. I vår høringsuttalelse til kommunen har vi lagt vekt på følgende:

  • Området har vært klart preget av beboelse i to etasjer, eller lavere. Vi anbefaler å styrke dette karakteristiske trekket ved å oppføre toetasjes bygninger og la den fire etasjer høye Schultz gt 8 stikke opp over bebyggelsen slik den gjorde på første halvdel av 1900-tallet.
  • Den eldre bebyggelsen har beskjedne takvinkler, markerte gesimser og tak kledd med rød tegl. En videreføring av disse trekkene vil kunne knytte nybygg tettere til eksisterende arkitektur. ”Inntrukne private terrasser i skråtak” (dvs mot gaten, jf § 4.4), er i konflikt med strøkets preg og bør definitivt avvises. Likedan de planlagte vertikale glasspartiene (takslissene) mot gate og veit.
  • Når det gjelder materialbruk bør det presiseres i reguleringsplanen at nybygg skal ha pussede fasader da dette er et karakteristisk trekk ved områdets tradisjonelle bebyggelse. De sammenhengende vertikale vindusbåndene som strekker seg fra gateplan til tak er et svært sterkt brudd med den omkringliggende arkitekturen, og bør brytes opp.

fredag 3. juli 2009

Holstveita med Kiegle-kroa truet


Fotos: Holstveita fra St.Olavs gt mot Prinsens gt / Kiegle-kroa mot Holstveita / Kiegle-kroa mot bakgården
Byplankontoret har lagt ut ny reguleringsplan for det såkalte "Prinsenkvartalet" ut til offentlig ettersyn. Forslaget innebærer riving av deler av bebyggelsen i Holstveita mellom Prinsens gate og St.Olavs gate, deriblant Kiegle-kroa. Området skal gi plass til et opptil 6 etasjer høyt tilbygg til Prinsen hotell.

De kulturhistoriske og estetiske verdiene i dette strøket knytter seg i høy grad til miljøet langs St. Olavs gate og Holstveita. St. Olavs gate kan i dag vurderes som byens kanskje vakreste gate hvis målstokken både er enhetlighet og at bygningene hver for seg har betydelige kvaliteter. Ingen annen gate i Midtbyen kan i dag tjene som eksempel på hvordan 1800-tallets trondhjemske standardgater slik som Søndre, Nordre og Olav Tryggvasons gate så ut før byggeboomen på slutten av århundret.
Samme høye kvalitet har Holstveita som representant for veitene. Særlig gjelder dette partiet mellom Tordenskiolds gate og St. Olavs gate, men også strekningen mellom Prinsens gate og St. Olavs, hvor sydveggen til dels har falt ut gjennom byggingen av Prinsen hotell og en senere brann. Samlet representerer dette området uerstattelige verdier knyttet til opplevelse og kunnskap, og selv om det kontinuerlig har vært utsatt for ytre påkjenninger - som brannen ved gamle restaurant Trubadur - er områdets bymiljømessige enhetlighet fortsatt enestående.

De antikvariske verdiene i dette området er nedfelt i en spesialregulering. Tiltak like utenfor vernereguleringen kan likevel slå hardt mot de verdiene som skal beskyttes for byfelleskapet.

Truslene mot antikvariske verdier og opplevelsesverdier knytter seg til tre tiltak:

  1. Rivingen av Kiegla-bygningen og gjenbyggingen av hotellets fløy langs Holstveita.

  2. Oppføringen av nytt fireetasjesbygg i Holstveita.

  3. Oppføringen av nytt 6-7 etasjes bygg parallelt med hotellets østfløy.

Punkt 1 rammer ikke i stor grad strøkets kvaliteter som beskrevet ovenfor, men det fremstår som meningsløst å spesialregulere hotellet (§6) samtidig som nordfløyen blir tillatt revet.

Punkt 2 er den største trusselen mot strøkets kvaliteter. Vi foreslår at nytt bygg på Kiegletomta reises med samme form og volum mot veita som de opprinnelige bygningene Holstveita 5 og 3, og at hotellets østfløys nordfasade mot Holstveita bevares som eksempel på bybebyggelse fra de første etterkrigsårene (jf byantikvarens kommentar, s. 7 i saksprotokoll).

Punkt 3: en slik byggehøyde kloss opp i toetasjesbygninger er neppe i overensstemmelse med god byggeskikk, men rammer i dette tilfellet ikke de nevnte strøkskvalitetene i høy grad.

Holstveitas (østre del) opprinnelige karakter mht form og volum bør søkes rehabilitert som viktig element i kulturmiljøet langs St. Olavs gate. Vi er av den oppfatning at en slik løsning på volumet mot Holstveita i langt større grad vil bidra positivt til et helhetlig kvartal enn det nybygget som forslagsstiller antyder i illustrasjonsmaterialet til ny reguleringsplan.

Kieglekroa slukes av hotell - Adresseavisen 29.2.2008
Kjemper for Kieglekroa - Adresseavisen 19.7.2008

søndag 28. juni 2009

Hva er et signalbygg?

Ordet "signalbygg" er som et trylleord: For utbyggere som ønsker å utnytte tomtene sine optimalt legitimerer den positive merkelappen "signalbygg" opptil flere etasjer ekstra. De siste årene har det gått inflasjon i bruken av ordet. I reguleringsplaner og i media beskriver utbyggere og arkitekter sine signalbygg som "noe helt for seg selv", som "bygg som markerer seg i landskapet" og som er "synlig fra hele byen". Ofte identifiseres de med høyhus. Men få tar seg bryet med å gjøre rede for hva signalbyggene egentlig skal signalisere.

Hva er det som skal gis form og synliggjøres gjennom disse byggene? Er det nok at de er synlige, prangende, høye, "noe helt for seg selv"? Eller bør de ha noe mer å meddele? Er det ikke slik at signaleffekten til slike bygg avhenger av den ideen eller meningsinnholdet som ligger bak, og av hvor godt bygget meddeler dette innholdet? Om det skal bli god musikk, og ikke bare støy, er det vel også avgjørende at det nye signalbyggets stemme spiller sammen med stemmene omkring?


"Signalbyggene" må dessuten kunne karakteriseres som fellesskapets bygg, slik våre fremste signalbygg jo er det: Nidarosdomen, Kristiansten festning, Munkholmen, NTH-bygningen, Pirbadet. Vi må ikke tillate at bybildet gjøres til arena for privatpersoners og firmaers egotripper. En ukritisk omgang med begreper som "signalbygg" gir dessverre rom for det, og vi etterlyser derfor en utredning av tanken bak dette trylleordet.

lørdag 13. juni 2009

Farvel til Banggården

Den treetasjes murleiegården fra 1870-tallet er trolig den første bygningen i det nordenfjeldske av en type som skulle dominere byggingen i Trondheim i et halvt århundre. Den ble betegnet som klart verneverdig av byantikvaren allerede i 1982. Nå skal den rives, sammen med den særpregete fløyen som i 1913 ble bygd for å forbinde daværende hotell Augustin med leiegården. Tomta skal gi plass for et nytt, moderne bygg med samme høyde som hotell Residence, inntrukne toppetasjer og tekniske installasjoner på toppen. Rivingen er et resultat av utbygger Roll Danielsens ønske om større tomteutnyttelse, politikeres manglende vilje til å sette foten ned for å verne om Midtbyens særegne historiske egenart, og kulturminnevernets mislykkede forsøk på vekke forståelse for hvilke verdier som nå går tapt.

Gjennom generasjoner har Banggården vært rammen rundt og vitne til en rekke virksomheter. Her drev Peder Martin Lysestøls farmor frisersalong, her bodde familien til Jo Benkow før krigen i en kombinert leilighet og fotoatelier, og her har byens borgere gått på konditori og bar. Bersvendveita, som gården markerer inngangen til, hadde et potensial til å bli en trivelig bygate, men vil nå bli ytterligere en karakterløs veit som ingen oppsøker frivillig, og torget – av nasjonal kulturhistorisk verdi – kommer til å miste et viktig og sjarmerende stykke arkitektur.'

Les Leif Maliks kronikk i Adressa "Å ødelegge et bylandskap" her.
Les kommunens reguleringsplan for Residence-kvartalet her.

onsdag 10. juni 2009

Bryggene i Fjordgata


Bergersen Arkitekter har bedt om innspill til planarbeidet for branntomtene i Fjordgata 74-80. Vi bidrar med innspill til premisser, målsettinger og metoder som bør ligge til grunn for gjenoppbyggingen.

Det er positivt at det nå utarbeides en felles plan for de tre tomtene. På denne måten vil man kunne sikre at nybyggene bidrar til og forsterker rytmen i bryggerekka. Arkitektenes ferske skisse gir oss gode forhåpninger om at man vil finne gode løsninger, slik at nybyggene kan knytte bryggerekka sammen igjen på en vellykket måte. Vi er positive til at tomtene gir plass for ny, moderne bryggebebyggelse, eller ”nytolkninger” av bryggene, så lenge utformingen gjøres med særlig gehør for rekkas helhetlige karakter.

I utkastet til planprogram heter det at ”Bryggerekkas karakter skal ivaretas”. Det er viktig å klargjøre hvilke trekk ved bryggebebyggelsen som bør ivaretas og hvilke arkitektoniske virkemiddel som bør tas i bruk for at nybyggene skal bidra positivt i bryggerekka. Vi mener det er særlig viktig å gjenopprette rytmen i bryggerekka, med fokus på følgende trekk:

  • Høyde og volum. De tre nye bryggene må forholde seg til den opprinnelige bryggebebyggelsens variasjon i høyde og volum. Dersom høyden på de tre nye bryggene blir nøyaktig lik, vil dette bryte med karakteren i bryggerekka. Samtidig er det viktig at høyden ikke økes vesentlig. En eventuell økning av takhøyden for de enkelte etasjer må ikke føre til en økning i høyde for bygget som helhet. I et slikt tilfelle bør det i stedet vurderes å kutte en etasje.
  • Profil. Også takene bør utformes med henblikk på rytmen og variasjonen i den opprinnelige bryggebebyggelsen. Flate tak bryter med tradisjonell bryggebebyggelse, og bør derfor unngås.
  • Material. Sammenhengen med bryggerekka bør etterstrebes gjennom bruk av tre som materiale. Det er også viktig å videreføre de tradisjonelle takmaterialene som skifer og takpanner. Vi mener dessuten man bør være forsiktig med å innføre store glasspartier da bryggene tradisjonelt har et nokså lukket uttrykk.
  • Utforming av fasader. Dersom det legges til rette for en bruksmessig sammenslåing av de tre tomtene er det viktig at nybyggene gis hver sin individuelle fasade, og at de henvender seg til publikum med tre separate innganger, slik det presiseres i utkastet til planprogram. For å skape sammenheng med den øvrige bryggebebyggelsen, er det viktig å videreføre fasadens tredeling omkring et vertikalt midtfelt. Det er også viktig at fasaden mot gata tydelig henvender seg mot publikum. Mot vannet bør den tradisjonelle bryggestilens stolper i vannet videreføres på en eller annen måte. Dette er et trekk man har hatt åpenbare problemer med ved andre nyere brygger.

I planprogrammet proklameres det også at ”De tre bryggene skal bli en attraksjon for byen”. Det bør ikke være et mål at de tre nye bryggene skal stikke seg ut som det mange liker å kalle ”signalbygg”. Vi mener det er langt viktigere å snakke om at bryggerekka som helhet skal (for)bli en attraksjon for byen. Det bør være et mål at de nye bryggene gjør seg bemerket ved måten de framhever og signaliserer en følsomhet for den omkringliggende bebyggelsen. Det bør i denne sammenhengen også vurderes om, og i så fall på hvilken måte, det kan la seg gjøre å legge inn ”historiske spor” fra de nedbrente bryggene i den nye bebyggelsen, for eksempel ved gjenbruk av eldre materiale eller konstruksjoner.